Type er med andre ord det som gjør en grand danois til en grand danois. Det som gjør at når du kaster blikket på en grand danois, så gjenkjenner du rasen umiddelbart. I henhold til NKKs Dommerelevkompendium er det flere detaljer som er med på å utgjøre typen: størrelse, kroppsproporsjoner, kroppsbygning, kjønnspreg, temperament/mentalitet, uttrykk (dvs. uttrykket du oppfatter når du ser hunden i ansiktet/øynene), hårlag og farger, bevegelser, samt spesielle rasetypiske detaljer.
Mye av typen til rasen er sammenfattet i rasestandarden under seksjonen for helhetsinntrykk. For grand danois kan vi i standarden lese: "Rasen forener gjennom sitt edle helhetsinntrykk reisning, styrke og eleganse i en stor, kraftig og velproporsjonert kroppsbygning. Gjennom substans sammen med edelhet, harmonisk helhet, velproporsjonerte linjer samt et særdeles uttrykksfullt hode virker den som en edel statue, aldri grov eller med forfinet eleganse. Perfekt balanse, alltid med tydelig kjønnspreg. Den er hundeverdenens Apollo."
Med andre ord, grand danoisen skal være en stor hund som fremviser styrke, men den skal sammtidig være elegant og edel. Den skal aldri miste benstammen og bli som f.eks. en grey hound, sammtidig skal den ikke bli for tung og lavstilt som en mastiff, da har den mistet edelheten og elegansen. Den skal være en edel statue!
Hotpoint's One And Only (f. 1983)
Foto: Steinar Moen
Grand danois fikk sin første standard i 1883 og utviklet seg så jevnt over hele verden, frem til ca. 1990. Gamle bilder fra begynnelsen av 1900-tallet viser hunder som passer beskrivelsen i standarden av i dag. På 1990-tallet ble rasen i enkelte områder i Europa svært mye tyngre, og i dag kan man på verdensbasis si at grand danois er oppdelt i to forskjellige typer. Denne endringen i type gikk så fort, over så få generasjoner at det har blitt spekulert i om andre raser, som for eksempel nepolitansk mastiff, har blitt blandet inn. Det har også vært flere forsøk på å dele rasen i to forskjellige raser, noe som, dessverre, ikke har lykkes. For de som er interessert i rasens historie, kan anbefales boken "The time traveller - the development of the Great Dane" av Jill Evans eller "Great Danes Past & Present" av Morell Mackenzie.
Det har i grand danois oppstått et nytt uttrykk "Hypertype" eller "Euro dogge". Dette beskriver den type hunder som på 1990-tallet avlet seg bort fra det standarden krever. Hunder som har store, tunge hoder, frontene er overbygde og store, mens bakpartene er tilsvarende små og dårlig konstuert. Disse hundene har mistet stort sett all likehet med de hundene som opprinnelig dannet rasen dengang da standarden ble formet på slutten av 1800-tallet. Hypertypen er ikke tro mot den opprinnelige typen grand danois, men er noe som enkelte oppdrettere har valgt å designe.
I tillegg er det dessverre slik at grand danoiser av hypertypen ofte ikke er forenelig med sunnhet. De har ofte store, tunge hoder med mye skinn i hodet og store, hengende lepper. Dette gir ofte opphav til ektropion (dvs. at øyelokksrendene i nedre del av øyet henger ned, og øyet blir utsatt for smuss og skitt).
Mangler edelhet i hodet, for bred i skallen, for mye lepper og hengende nedre øyelokk.
Foto: Ruth Stolzewski
En hund av hypertype avbildet på verdensutstillingen i Stockholm i 2008. Dette er ikke forenelig med edelhet og eleganse!
Merk manglende vinkler i hase og kne, samt alt for tung hode som mangler lengde og korrekt uttrykk.
Foto: Ida Nygaard
Når vi har blitt glade i en rase plikter vi å være tro mot rasens standard. Det er ikke opp til oss og våre preferanser. Vår oppgave som raseentusiaster er å holde oss til det som er beskrevet i rasestandarden, det er det som står i rasestandarden vi skal like. Standarden beskriver det perfekte eksemplaret av rasen, og hvis våre preferanser ikke stemmer overens med standarden, så er det våre preferanser vi må endre på! Eller vi må finne oss en annen rase.